Det stilles stadig strengere krav fra forbrukere og grønne organisasjoner om bærekraftig utvikling av fiskerier og akvakultur, og mange peker på nasjonale og internasjonale standarder som gode midler for å sikre at disse kravene kan møtes.

Standardene på fiskeri- og akvakulturområdet er anerkjente dokumenter som beskriver hvordan prosesser skal styres eller produkter skal lages/brukes for å tilfredsstille ulike nasjonale og internasjonale krav og avtaler.

Bærekraftig utvikling

I Norge har vi etter hvert tradisjon for å bruke standarder innen fiskeri og akvakultur. Utfordringen i standardiseringsarbeidet er å finne frem til de beste metodene og prosessene på området og å bidra til at også andre land får et best mulig utgangspunkt.

I dag er ca. 75 % av verdens fiskeressurser utnyttet maksimalt eller overutnyttet. For å møte den stadig større etterspørselen etter sjømat mener FNs matvareorganisasjon FAO at veksten er nødt til å komme innenfor akvakultur. Klimaforandringer vil dessuten føre til at produksjon av mat endres globalt, og akvakultur blir stadig viktigere for matforsyning.

Fiskeri- og akvakultur skal ikke være ødeleggende for omgivelsene, eller så ressurskrevende at vann-, land- eller bioressurser overutnyttes. Dette er styrende for all standardiseringsaktiviteten på området.

Internasjonal næring

Både fiskeri- og akvakulturnæringen er internasjonale næringer.

Fiskerinæringen er faktisk regnet som en av de mest internasjonale produksjons- og handelsnæringene. Dette skyldes dels at mye av produksjonen foregår på internasjonalt delte fiskepopulasjoner og/eller i internasjonale farvann, og dels at sjømat må transporteres til land som selv har begrensede sjømatressurser. Det er derfor nødvendig med felles internasjonale krav og retningslinjer, nedfelt i standarder, knyttet til både produksjon, transport og sporing av sjømat.

Norske standarder

Som fiskeri- og havbruksnasjon har Norge vært tidlig ute med å utvikle egne nasjonale standarder på området.

I Norge har vi i stor grad vist til Norsk Standard i forskrifter. Standardene er da ikke lenger frivillige å bruke, men stiller krav om at næringen følger opp. Det finnes i dag norske standarder for blant annet:

• måling av farge og fett hos atlantisk laks
• krav til kvalitet - skrei, kveite og reker
• måling av farge og fett hos atlantisk laks
• miljøovervåkning av marine oppdrettsanlegg
• krav til flytende oppdrettsanlegg for å begrense rømming av oppdrettsfisk
• klimaspor for sjømat

NS 9415 Flytende oppdrettsanlegg

Norske myndigheter har en nullvisjon for rømming av oppdrettsfisk. Det forutsetter at vi har anlegg som tåler ulike værforhold og er driftssikre. En viktig Norsk Standard for akvakulturnæringen er derfor standarden NS 9415 Flytende oppdrettsanlegg - Krav til lokalitetsundersøkelse, risikoanalyse, utforming, dimensjonering. Den skal bidra til at anleggene blir sikrere slik at fisk ikke rømmer.   Rømt fisk  er i tillegg til å være et økonomisk problem en risiko for det omkringliggende miljøfordi oppdrettsfisken, som er genetisk forskjellig fra villfisken, kan gyte med denne og dermed spre sine gener.

NS 9415 Flytende oppdrettsanlegg bidrar til å redusere utstyrssvikt gjennom krav til utforming, dimensjonering, produksjon, installasjon og drift av flytende oppdrettsanlegg for å hindre svikt og havari.

Et moderne, marint oppdrettsanlegg består av mange komponenter som for eksempel

• flytekrage
• not
• fortøyning
• flåte (flytende arbeidsstasjon)

I tillegg til at enkeltkomponentene i seg selv må tåle de belastninger de utsettes for, er det viktig at de settes sammen slik at de fungerer som den helheten et komplett oppdrettsanlegg skal være. Det må foretas grundige lokalitetsundersøkelser og miljøfaktorer som bølger, strøm, vind og isdannelse må kartlegges slik at utstyret kan dimensjoneres ut ifra forholdene på det stedet det skal brukes. Krav knyttet til alle disse punktene beskrives i standarden NS 9415.

Internasjonale standarder

Som et svar på noen av bærekraftsutfordringene innenfor internasjonal fiskeri- og havbruksnæring tok Standard Norge initiativet til å etablere en internasjonal ISO-komité for fiskeri og akvakultur, og i februar 2007 ble komiteen ISO/TC 234 Fisheries and aquaculture etablert i den internasjonale standardiseringskomiteen ISO. Komiteen har norsk ledelse ved tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen og administreres av et sekretariat i Standard Norge.

I rundt 40 land følger arbeidet i ISO-komiteen ISO/TC 234. Nasjonalt har Standard Norge etablert en norsk speilkomité som bidrar inn i det internasjonale arbeidet og gir norske innspill. Speilkomiteen er bredt sammensatt med representanter fra blant annet myndighetene, miljøorganisasjoner, oppdrettere, utstyrsprodusenter og bransjeorganisasjoner. Arbeidet er bestemt av egeninnsatsen til komiteen, og det finansielle grunnlaget for ISO-arbeidet har vært den økonomiske støtten fra Fiskeri- og kystdepartementet.

Les om ISO/TC 234 på ISOs nettsider.